Carl I. Hagen kaller en spade en spade..

.. når han tror de norske velgerne ikke kan høre ham.

Sommeren 1990 holdt Carl I. Hagen en tale på den årlige verdenskonferansen til International Society of Individual Liberty (ISIL). I boka ”Profet i egen land” skriver Elisabeth Skarsbø Moen om denne begivenheten:

”Alle talene som ble holdt på konferansen ble tatt opp på bånd og lagt ut for salg etterpå. Hagen var trolig ikke klar over dette. Han trodde seg han var langt hjemmefra og kunne tillate seg å snakke friere enn vanlig. Derfor er talen det dokumentet fra Hagens hånd som gir best innblikk i hans strategiske tenkning og også hvor han sto politisk i 1990.”

Den delen av Carl I. Hagens foredrag, som er gjengitt i Skarsbøes bok, kan leses her.

Hagens svar på spørsmåla som ble stilt fra salen etter talen er like interessante som selve talen.

Hagens tale

Carl I. Hagen:

La meg starte med en personlig bekjennelse: Jeg er i hjertet en liberalist, men jeg er også en pragmatisk, praktiserende politiker som er interessert i at liberalistiske ideer skal få virkelig innflytelse og kunne bli satt ut i livet på lang sikt. Jeg gjør det mange liberalister hater, jeg inngår kompromisser med den rene liberale ideologien og mine egne personlige oppfatninger.

For å ha en innflytelse på de lange linjene i politikken i mitt land arbeider jeg innenfor de eksisterende rammene for politiske beslutningsprosesser, samtidig som jeg arbeider for betydelige endringer i de grunnleggende holdningene på lang sikt.

På kort sikt betyr dette å akseptere noen politiske løsninger og styringssystemer som jeg egentlig er uenig i. Det er selvfølgelig av og til veldig vanskelig å ikke gi uttrykk for sitt egentlige syn og presentere løsninger man tror på fordi man vil tape velgere, men jeg tror det er nødvendig, og derfor gjør jeg det nå og da.

E. Skarsbø Moens kommentar:

Han skapte dermed en distanse mellom seg selv og det han kalte ”rene liberalister”, som han anså for å være tenkere og ikke politikere. Resultatet av denne tankegangen hadde ført til at partiet hadde oppnådd 13 prosent av stemmene og 22 representanter i nasjonalforsamlingen, kunne han fortelle, og høstet applaus. Han fortsatte:

Carl I. Hagen:
La meg som en konsekvens av det jeg nå har sagt vie meg til det grunnleggende spørsmålet om hvordan skaffe seg politisk innflytelse for liberalistisk politikk i den virkelige verden og ikke bare i den teoretiske og intellektuelle verdenen, med liten interesse for det allmenne publikum.

Det grunnleggende i mitt syn er en grundig forståelse av de demokratiske politiske prosessene i det landet man arbeider og bor i. Man må starte med den eksisterende virkelige verden, den eksisterende politiske prosessen og folks nåværende holdninger. Alle eksisterende lover, reguleringer og skatteregimer er avgjort av en styrende eller en politisk institusjon. Av det følger at du trenger politikere i disse institusjonene som vil stemme for et liberalistisk syn.

Dette betyr at disse politikerne må skaffe seg de nødvendige stemmene fra velgerne for å bli valgt, noe som betyr at du må ha evnen til å selge liberalistiske meninger og kandidater til det politiske markedet og skaffe den nødvendige markedsandelen for et slikt valg.

All god markedsføring starter med grundig kjennskap til markedet. Hva er kjøperen interessert i, og hva konkurrentenes produkt? Hva er metodene og kanalene for salg? Hvilke elementer eller karakteristika ved ditt eget produkt er enklest salgbar, og hvilke elementer er ikke? Hvilke markedsområder og segment kan du lett vinne, og hvilken del av markedet er umulig å vinne?

E. Skarsbø Moens kommentar:
Her avslører Hagen kjernen i sin tankegang for å sanke velgere. Politikk må markedsføres som et hvilket som helst produkt. Få kjenner ”markedet” bedre enn ham. Det er åpenbart at han gransker statistikker over hvor folk har sitt engasjement, om det er vekst i religiøse bevegelser eller andre ting. Deretter forsøker han å bygge allianser til disse grupperingene. Eli var hans lyttepost til markedet. Hun og Carls svigermor på Dovre snakket med vanlige folk og fikk med seg hva de var opptatt av. Mange av dem ringte til partiet. Eli tok telefonen, og av og til satte hun en av dem over til Hagen selv. Han kunne irritere seg grønn over slike telefonsamtaler, men Elis tankegang var at han på den måten fikk litt kjennskap til ”markedet”, samt at en velger ville fortelle 100 andre at han faktisk hadde fått Hagen på tråden. Slikt skapte et positivt inntrykk av Hagen som ”folkets mann”.

Hagen gikk så over til å beskrive dilemmaet mellom å være en prinsipiell liberalist og å vinne markedsandeler hos velgerne:

Carl I. Hagen:
I vår velferdsstat sørger det offentlige for deg fra vugge til grav. Uavhengig av din egen innsats er du lovet et godt liv hvis du bare støtter de riktige politikerne. (’’) Staten driver så å si alle skoler og utdanningsinstitusjoner, helsevesenet er offentlig, transport er offentlig, staten eier telekommunikasjonsselskapet, jernbanen, energiforsyningene, vin- og spritmonopolet, regulerer i detalj jordbruket og fiskersektoren og kan ved lov pålegge deg å skaffe statlig godkjennelse for ulike ting du ønsker å foreta deg. For eksempel kan de nekte deg å kjøpe den eiendommen du vil, fordi du har avtalt for høy pris.

Folk har levd hele livet i den tro at dersom staten ikke regulerer og organiserer det meste av disse områdene, ville resultatet bli kaos og mangel på tjenester. I tillegg kommer den generelle troen at det er urettferdig og uriktig hvis noen har et bedre liv eller mer penger enn deg selv. Hovedmålet med skattesystemet er å sørge for likhet etter skatt, mer enn å skaffe staten inntekter.

Folk ville ha ledd av en framlegging av et rent liberalistisk samfunnssystem og skaffet oss et ubetydelig antall stemmer. Derfor forsøker vi å velge de områdene hvor det eksisterer en stor misnøye med det offentlige systemet og presentere alternativer, mens vi legger til side de områdene av offentlig avsvar og reguleringer der alternativet er for vanskelig gå selge til velgerne.

Å selge ideen om et privat helsevesen og personlig ansvar for ens egen helse og aldring er umulig i dag. Fremskrittspartet kritiserer derfor mangelen på god service og mangelen på individuelt valg fordi vi må dra til det sykehuset som regjeringen har bestemt vi må dra til, avhengig av hvor vi bor. Og dersom vi ikke kan få behandling der, må vi rett og slett stå i kø til vi kommer fram, hvis vi ikke dør før vi kommer fram. Ganske mange kommer ikke fremst i køen, de dør mens de venter på nødvendig operasjon. Derfor og kjemper vi for privat produksjon av helsetjenester og holder det offentlige finansielt ansvarlig. (’’) Få en sjekk, slik at dersom du ikke kan få behandling ved et sykehus, ta med deg sjekken til et annet sykehus eller reis til utlandet. Og åpne opp for private sykehus som i dag så å si forbudt i Norge. (…) Så vi forsøker å få til et fritt marked på produksjonssiden i helsevesenet. Dette er en salgbar posisjon. Det er langt fra ren liberalisme, men det er dilemmaet. Men det er sunn fornuft. I Norge sier jeg at Fremskrittspartiet står for liberalisme på norsk.

Det er min tro at du kan ikke bevege deg lenger eller raskere enn velgerne vil følge deg. Du må være i stand til å overbevise velgerne om at forslagene dine er troverdige og kan fungere. Ved å sette frem noen rene liberalistiske posisjoner, risikerer vi å tape hoveddelen av våre velgere. Det er ikke noe hjelp i å vinne støtte for femti forslag, hvis du taper dem på grunn av fem forslag de avskyr og hater. Derfor fatter ikke Fremskrittspartet vedtak som helt garantert vil være partipolitisk ødeleggende. Noen vil si at vi eller jeg er feiginger som ikke kjemper for det vi tror på. Jeg er uenig! Vi kjemper en krig for å vinne den, ikke for å dø for en god sak.

E. Skarsbø Moens kommentar:
Hagens krig skulle utkjempes langs to akser. Han skildret Fremskrittsbevegelsen og hvordan den var bygd opp langs to strategier: en gjennom deltakelse i praktisk politikk og en gjennom Utredningsinstituttet og andre enkeltstående liberalister som hadde som oppgave å berede grunnen for liberalistisk politikk gjennom generell samfunnspåvirkning. Hagen selv plasserte seg som en ren liberalist:

Carl I. Hagen:
La meg også legge til at Fremskrittspartet i utgangspunktet var en populistisk protestbevegelse mot høye skatter og offentlig inngripen i hverdagslivet. En slik protestbevegelse tiltrakk seg selvfølgelig et stort antall medlemmer som ikke var eller er liberalister eller er interessert i ideologi.

Instituttet vårt forsøker derfor å utdanne medlemmer av vårt eget part til å bli interessert i politisk filosofi og interessert i liberalistisk politikk og tenkning. Men det tar tid. Men det er ikke en god ting for partiet å sparke dem ut fordi de ikke har akkurat de samme syn og holdninger. Det vil ta tid å etablere et rent liberalistisk parti med reell innflytelse på samme tid. Derfor aksepterer jeg at det er medlemmer i vårt parti og i vår stortingsgruppe som ikke er liberalister. Men de er i alle fall langt bedre enn alle de andre stortingsrepresentantene fra alle de andre partiene.

E. Skarsbø Moens kommentar:
Hagen la for dagen sin forakt for elitister, som tror de er så mye bedre enn velgerne. Han mente det er den største fellen de fleste politikere går i, og sammenlignet dem med mislykkede forretningsmenn:

Carl I. Hagen:
Jeg har møtt forretningsmenn etter at de har gått konkurs som sier at markedet ikke forstod behovet for og kvalitetene ved produktet. Jeg er sikker på at ingen av dere som er her ville synes synd på en slik forretningsmann. Tvert imot ville dere si han var en dårlig forretningsmann.

E. Skarsbø Moens kommentar:
Hagen avslørte også sin antipolitiker-strategi:

Carl I. Hagen:
I Norge omtaler jeg andre politikere som ikke spesielt gode mennesker. Jeg gjør det så lenge jeg selv kan komme unne med å ikke bli kalt politiker. Så langt har det gått bra.

E. Skarsbø Moens kommentar:
Hagen beskrev så sin strategi for å vinne gjennomslag for liberalistiske ideer og de ideene han selv egentlig sto for – deriblant noe ingen nordmann tidligere hadde hørt ham si: ja til legalisering av narkotika:

Carl I. Hagen:

Det er sagt at nye gode ideer går gjennom tre stadier. Først blir de latterliggjort og ledd av, deretter blir de motsagt og kjempet mot, og til slutt blir de en allmenn sannhet. Rollen til ikke-parti-liberalistene må være å ta ansvar for fase en for å gjøre det mulig for partet å hoppe på toget i fase to og ta æren for den videre utviklingen til trinn tre. La meg ta et spesifikt eksempel som dere kjenner godt, legalisering av narkotika.

Ethvert parti som støtter dette i Norge i dag, ville miste masse stemmer, slik det også ville være tilfelle i USA. Ideen er fremdeles i fase en. Den er en hard kamp. Den er vanvittig og blir ledd av, selv om den er riktig. Når forkjemperne for legalisering har vunnet betydelig støtte for sitt syn og har nådd fase to, vil et liberalistisk parti kanskje adaptere denne posisjonen og føre den til seier. Hvis partiet stiller seg bak dette synet raskt vil partiet ødelegge muligheten for seier i andre viktige liberalistiske saker ved å tape valg de eller kunne ha vunnet.

E. Skarsbø Moens kommentar:

Hagen var inspirert av den suksessen han følte i forsamlingen. Han visste godt at dette var et av de mest populære temaene i forsamlingen han hadde foran seg. Dagen før hadde flere av deltakerne kritisert den konservative politikeren Bill Bennett, som også var sjef for narkotikapolitiet i USA og var kjent for å ville trappe opp krigen mot narkotika. Hagen gikk nå utenfor manus og utdypet sitt legaliseringssynspunkt. Han sa seg enig i forsamlingens kritikk av Bennett. Og la til:

La meg komme med en spådom. I løpet av noen få år vil Bill Bennett endre synet sitt og bli tilhenger av legalisering av narkotika. Hvorfor? Fordi han kan gjøre det når han har bevist for folket at krigen mot narkotika er forgjeves. Det der da du kan gjøre det. Dere vil sikkert være enige med meg. For når du har noe ulovlig, må d u bekjempe det. Så det er enten legalisering eller bekjempelse. I dag vil folket ha bekjempelse, de vil ha krig. Når du kan bevise at det ikke fører frem, kan han endre mening, og det vil umiddelbart føre til en økning i antallet personer som støtter legalisering. Det er min spådom, jeg kan ta feil, jeg tror jeg har rett. Jeg vil også si at kampen for å legalisere narkotika vil bli vunnet når foreldrene blir mer bekymret for kostnadene ved politiet og effekten narkotika har på andre deler av samfunnet. Når de blir mer bekymret for drapene og kriminaliteten enn de i dag er bekymret for faren for at barnet deres skal bli narkomane. Da har tiden kommet for en forankring. I dag er foreldrene skremt og ønsker en krig mot narkotika til de er overbevist om at krigen er umulig å vinne.

Malenes kommentar:
Hvem Hagen fører mest bak lyset, om det er tilhørerne på ISIL-konferansen, eller om det er de norske velgerne får ikke være så viktig. Det vi kan si sikkert, er at Hagen ville bruke denne saken for det den var verdt, forutsatt at han kunne stå trygt dekket, mens andre tok støyten. Den aller viktigste essensen av hva Hagen sier, er at han ikke føler seg moralsk bundet til å fortelle sannheten.

E. Skarsbø Moens kommentar:

Dette hadde skapt sjokkbølger dersom det hadde blitt kjent hjemme i Norge. Men Tor Mikkel Wara og Jan Arild Snoen, som var til stede på møtet holdt kjeft. Ja, de hadde allerede måttet redde Hagen fra å bli ivrig i denne saken i den hjemlige debatten. Hagen hadde nemlig kommet med en brosjyre om temaet legalisering av narkotika, utarbeidet av nettopp ISIL, til Utredningsinstituttet. Han ville de skulle oversette den og holde kurs om saken hjemme i Norge, for å skolere tillitsvalgte og andre sympatisører til å snakke positivt om legalisering. Snoen og Wara, som var instituttets styreformann, hadde blitt enige om å legge brosjyren i en skuff. Selv om Snoen var tilhenger av legalisering, trodde han dette ville være helt ødeleggende både for partiet og for instituttet. Hagen var altså en aktiv pådriver i de mest prinsipielle liberalistiske synspunktene.

Deretter gikk Hagen tilbake til sin markedsfilosofi og forklarte at han bevisst plukket ut de sakene han visste var populære blant folk:

Carl I. Hagen:
La meg legge til at vi i løpet av vår valgkampanje bruker de sakene i vår politiske plattform som er mest salgbare til velgerne. Noen standpunkt som kutt i enkelt velferdsordninger, kutt i subsidier, kutt i antall statlige stillinger, kutt i beskyttelsestiltak for bønder og fiskere, redusere antallet offentlig ansatte, er vanskeligere å selge og blir brukt av våre opponenter til å beskrive vår politikk som den sterkestes rett og til helvete med de svake og trengende. Dette forsvarer vi så godt vi kan, men vi fokuserer selvfølgelig på kutt i skatter, privatisering, deregulering, helse- og eldreomsorg i stedet for støtte til de unge i arbeid og å redusere rollen til politikeren.

I politikk trenger du fiender. Mitt mål er å finne så mange potensielle venner som mulig og noen upopulære klare fiender.

Malenes kommentar:
I innspurten av valgkampen i 1987 leste Hagen fra et brev, det såkalte Mustafa-brevet.
Den gangen gjorde en av tabloidavisene jobben sin, og avslørte at brevet Hagen leste fra ikke var ekte.

Uten fremmedfrykten ville aldri så mange nordmenn være villige til å gjøre seg blinde for at FrP står for en liberal økonomisk politikk.

Carl I. er riktighok en dyktig taler og strateg, men det ville ikke holdt til å gjøre partiet så stort som det har blitt.

Uten denne (Hagens egne ord) ”upopulære klare fienden”, ville langt flere av landets FrP-velgere latt seg selv se at, om liberal økonomisk politikk blir satt ut i livet, så oppstår det et dragsug som uunngåelig vil dra mange, eller mer sansynlig de aller, aller fleste av dem med seg ned.

Hagens svar på spørsmål fra salen

Dame i salen:
Hvordan gjør du det i praksis for å unngå at folk skal få vite hva du virkelig mener? Hvordan kan du holde det hemmelig? Spør ikke pressen deg og sånn? Hva om det er en norsk journalist her nå, som drar tilbake og skriver: "Hør her, han erklærte foran alle disse menneskene at han er imot narkolover og sånn ting"

Hagens svar:
Jeg ville gjenta hva partiprogrammet sier. Vi er for tiden veldig imot kriminalitet. Jeg tror ikke jeg uttrykte meg akkurat slik du nå gjenga meg. Dersom jeg blir spurt, og jeg har blitt spurt fordi Jan Arild Snoen, som var her oppe tidligere, har vært på radioen og sagt at han støtter legalisering, og jeg har blitt spurt om jeg er enig med ham. Jeg sier da at han og instituttet fritt kan si hva han mener, til å forske og arrangere konferanser, men at Fremskrittspartet for tiden er mot kriminalitet og for krigen mot narkotika.

Nytt spørsmål fra salen:
Kan du vise til noen poster i partiprogrammet som du ikke er enig i, og håper at du kanskje kan endre i nær fremtid?

Hagens svar:
Det er et veldig farlig spørsmål dersom det virkelig er norske journalister her. Hittil har jeg blankt avvist å si noe om hvilke programposter jeg personlig er uenig i. Jeg mener at vi på lang sikt ønsker å privatisere også helseforsikring og alderspensjon. Vi ville fjerne dem fra statens kontroll. Det er en viktig sak. Vi ville også fjerne mange av de sosiale rettighetene som vi har i dag.

Malenes kommentar:
Her er endelig Hagen ærlig om hva FrP’s liberale økonomiske politikk innebærer. Det norske offentlige velferdssystemet skal ikke justeres – det skal rives ned. Sosiale rettigheter, helse og eldreomsorg skal ikke lenger være offentlig ansvar.